Hva med de lokale leverandørene?

Et av de vanligste spørsmålene vi får i forbindelse med planleggingen av anskaffelser – fra både leverandører og oppdragsgivere – er: “hva med det lokale næringslivet?”

I en artikkel i Asker og Bærums budstikke fortviler en leverandør over oppdragene som flyter til Oslo, Buskerud eller andre steder i landet. Det virker så logisk at en kommune – av alle – burde prioritere lokalt næringsliv! Dess mer grisgrendt det blir, dess mer åpenbart blir det. I sentrale østlandsstrøk er det kanskje ikke så sannsynlig at en leverandør bukker under på grunn av et slikt valg, men du skal ikke kjøre langt fra E18 før det blir vanskeligere å bare stå på ikke-kommunale ben.

For å si det litt folkelig: Etter at anskaffelsesregelverket ble tredd nedover hodene på alle kommuneansatte ved tusenårsskiftet, har såkalte “hoffleverandører” sakte, men sikkert måttet gi tapt for kontrakter som er inngått etter konkurranse. Siden det ligger i sakens natur at konkurranser må være objektive, har dette naturlig nok ledet til at enkelte oppdrag har forsvunnet ut av kommunen.

Lokalpolitikere har på sin side forsøkt å rette på dette ved å instruere kommunen til å satse på lokalt næringsliv. Det er ikke enkelt å få til i praksis, når en slik potensiell favorisering naturlig nok kan komme i konflikt med anskaffelseslovens krav om konkurranse på like vilkår.

Handlingsrom

Så hva skal man gjøre?

Enkelte oppdrag hører nok klart best hjemme blant de lokale leverandørene i kommunen, eksempelvis oppdrag som strekker seg over litt tid og innebærer responstid, vaktordninger, fysisk tilstedeværelse, utsalg, spesiell lokalkunnskap eller mye transport. Det er ikke dermed sagt at man kan forfordele slike oppdrag til lokale leverandører, men de vil typisk bli vunnet av lokale leverandører – så lenge innkjøperen benytter tildelingskriterier som fanger opp fordelene. Da er det eksempelvis ikke sikkert det er så smart å velge tilbud kun på laveste pris, for eksempel.

Andre oppdrag kan det kanskje være en fordel å gi til en leverandør fra en annen kant av landet, for eksempel for å få friske øyne på saken, eller fordi alle er gift med alle og ingen lenger er habile i den lille fjellbygda. Det kan jo også være at en og annen lokal leverandør har levd litt for godt, med litt for høye marginer og at kommunen kan ha nytte av en liten korreksjon.

Men la oss se litt på valgmulighetene.

Anskaffelser under 100.000 gjør du der du vil. Du kan altså gjerne kjøpe snøfreseren i nabobygget. Anskaffelser under 1.1 millioner trenger du ikke kunngjøre. Da går det an å spørre tre lokale firma om tilbud (hvis det finnes tre i bygda, da – hvis ikke må du nok invitere en leverandør på andre siden av fjorden også). Anskaffelser under 1.75 millioner må du spørre hele landet om, men det er jo du som bestemmer hvilke tildelingskriterier som skal brukes, sett opp mot behovet ditt. Da kan det jo tenkes at en lokal leverandør fremdeles har den beste løsningen, selv om han er bittelitt dyrere. Kommer du over 1,75 millioner, må hele EØS-regionen blandes inn – men du har fremdeles handlingsfriheten i tildelingskriteriene, og du kan kreve at tilbud og kontrakt skal være på norsk. Det gir norsktalende leverandører en liten fordel. Husk også at det finnes en veritabel skog av forskjellige kategorier, terskelverdier og unntak som muligens kan hjelpe på i ditt tilfelle.

I fugleperspektiv

earth-in-milky-way

Et noe uvant perspektiv på anskaffelser

Det er altså muligheter, men i et astronomisk perspektiv bor vi jo alle i en liten småkommune, nemlig planeten Jorda. Sett fra noen lysårs avstand, ligger den ganske grisgrendt til i universet.

Det er kanskje et voldsomt perspektiv å ta inn på en fredag, men det er jo ganske sant – selv om enkelte politikere og velgergrupper ser ut til å glemme det litt.

Er det det vi også av og til gjør, når vi skal tenke på lokalt næringsliv? Er vi rett og slett navlebeskuende?

Rett over norskegrensen ligger Sverige – et mye større land. De er også en del av EU – et gigantisk arbeidsmarked, fullt av folk som gjerne vil ha arbeid. Enda lenger rundt horisonten finner vi Kina, hvor verdens tredje største entreprenørfirma holder til. Det er flere ansatte i CCCC, som firmaet heter, enn det finnes folk i Finnmark. Akkurat nå lukter denne entreprenøren på en liten “småjobb” her i Norge – til 8-9 milliarder kroner. Forsetter vi vår ferd rundt jorda, kommer vi ganske snart tilbake der vi startet, nemlig til eksportlandet Norge – for hva driver vi med her på berget? Jo, vi eksporterer fisk, olje, gass, strøm, høyteknologi og mye annet. Vi eksporterer det til hele verden, i konkurranse med … ja nettopp: lokalt næringsliv der ute ett sted på planeten …

Hva skal vi si da, når nabokommunen kaprer en bitteliten millionkontrakt? Hvem vet, kanskje flere av de ansatte faktisk bor i den kommunen som “mistet” jobben, og sånn sett skatter tilbake dit oppdraget kom fra? Hvor kommer bygningsmaterialene fra, forresten? Sverige? Kina? eller Ørsta? Ville bygningsmaterialene kommet fra et annet sted hvis kontrakten forble i hjemkommunen?

Heldigvis slipper vi å ta inn hele det astronomiske perspektivet i hverdagen, men det kan være greit en sjelden gang. Alt henger sammen med alt – også når det gjelder anskaffelser.

… og begrepet “lokalt næringsliv” er vel egentlig mest et spørsmål om perspektiv.

Perspektiv og handlingsrom.